Noen jeg bare må takke før jeg reiser

Nå må jeg skrive ned noen ord, rett og slett fordi jeg er helt og fullstendig rørt!
Den responsen som har kommet har vært helt utrolig, jeg må takke for hjelpen jeg har fått før turen!

Først vil jeg takke noen fantastiske mennesker som holder til i Kviteseid i Telemark, jeg nevner ingen navn, fordi jeg ikke har spurt om tillatelse. Men, de har bidratt med penger som skal gå til innkjøp av geiter, å det er bare helt fantastisk! Jeg kommer til å ta kontakt med læreren på en av skolene for å få han til å ta meg med til de stedene som de har det aller verst, så skal de få seg ei geit! Disse menneskene har ikke bare bidratt med penger, men en støtte som jeg setter så utrolig stor pris på, jeg tenker på ordene deres veldig ofte, å det gir meg stort mot til å gå på videre for den store drømmen. Tusen hjertelig takk skal dere ha!! Dere er virkelig noen skjønne mennesker, engasjementet deres rører meg!

Så vil jeg gi en STOR takk til Puma!
De har bidratt med 6 digre esker proppet fulle med sko i diverse modeller og størelser.
Sko trengs virkelig i Gambia, så dette kommer til å bli en stor glede for de!
Disse skoene kommer også til å bli delt ut der de har det aller verst, nå får de skikkelige kvalitetssko, som kommer til å passe på føttene deres.
Nå slipper de å trenge føttene ned i et par utslitte sko som som er alt for små, fordi det er alt de har. Helt fantastisk! Tusen takk!
Gleder meg til å vise bilder av dette.

Så vil jeg takke min aller nærmeste familie og de nære vennene mine.. For uten de hadde jeg aldri kunnet reise.
Før jeg bestemte meg for å drive med dette, så forhørte jeg meg med familien min, rett og slett fordi at dette er noe som berører deres liv like mye som mitt. Deres holdninger og tanker betyr veldig mye for meg. Dessuten må jo de slite med meg i den tiden jeg er hjemme, det er ikke bare, bare! Blir MYE prat om Gambia.

Da har jeg fått noen ord på tankene mine.




... Igjen, tusen, tusen takk!!!

Fra Hjertet

Hei!
Jeg har bestemt meg for å opprette en egen blogg om mitt arbeid i Gambia.
Har et fadderbarn der, en herlig gutt på 7 år som jeg hadde et inderlig sterkt ønske om å møte, samt at jeg alltid har drømt om å drive med hjelpearbeid.
Jeg var så heldig av jeg ble sponset tur av se og hør, noe jeg er utrolig glad for, for uten deres hjelp hadde jeg ikke klart å komme meg ned.
Dessverre er det slik, at uansett hvor sterkt man brenner, uansett hvor sterkt man ønsker, så er det (etter min erfaring) ekstremt vanskelig å komme inn under organisasjoner. Man får ofte beskjed om at "Vi trenger dessverre ikke din hjelp".
Men jeg visste utrolig godt at hjelp det trengs, så da var det bare å reise på eget initiativ.
Den 22.08.07 bestemte jeg meg for å reise, den 25.08.07 satte jeg for første gang min fot i Gambia.
Jeg er ikke så reisevandt, hadde flydd to ganger tidligere, så det å sette seg på et fly helt alene til et vildt fremmed land gjorde at de rundt meg og meg selv trodde jeg var litt små gal.
For å finne ut av hvor nøden var størst, så fant jeg ut at det ikke nyttet sitte på et hotell med mine I lands-øyne for så å bedømme hvor jeg skulle bruke pengene mine. For i mine I lands-øyne, så hadde "alle" da hatt det ille.
Så jeg leide meg inn på et rom, i slummen i Gambia, levde sammen med de fattige, akkurat slik som de lever. På den måten fikk jeg et større perspektiv på hvordan DE har det, hvordan de lever, så ser jeg forskjellene der nede slik som de ser det. Selvsagt ikke 100%, men jeg så det ihvertfall bedre enn hva jeg hadde gjort om jeg hadde bodd på et hotell.
Det som var så fantastisk flott, var jeg jeg da fikk gjort det jeg følte for å gjøre, jeg jobbet etter mine egne rammer, mitt eget hjerte, noe som ga resultater jeg aldri hadde drømt om. For ikke å snakke om de erfarngene og minnene jeg tok med hjem.
Jeg kommer nå til å reise tilbake igjen den 26.11.07, skal da bli i 2 uker, har igjen noen lommepenger jeg gleder meg til å bruke på å hjelpe. De rekker dessverre ikke til å nå alle drømmene mine, men de rekker i det minste til noe. Og med hjelp fra frivillige mennesker som bidrar med penger, ting, idèer og oppløftende ord til videre arbeid gir meg en enda større vilje til å gå på videre med mitt prosjekt.
Et større firma har også bidrat med sitt, noe jeg er ekstremt glad for.
Vil i den forbinnelse sende en stor TAKK til Novartis Norge, for at de sponser meg med ernæringstilskuddet Afinutrin. Dette middelet skal jeg ta med til Gambia, da jeg dessverre vet om alt for mange som lider av sterk underernæring. Nå skal jeg prøve alt jeg kan for å hjelpe de på en bedre vei.
Om det er flere som har noe å sponse mitt arbeid med, så taes det imot med enormt stort TAKK!
En ny og utbedred side er under konstruksjon.


Her kommer en liten tekst jeg skrev etter jeg kom hjem fra min forrige tur, samt en hel haug med bilder:
Jeg har så utrolig mye å skrive om denne turen her, 3 uker i Gambia,
møte med barn, unge, voksne og eldre. Hver eneste en har satt sine spor
i meg, hele landet har satt sine spor i meg. Det å komme fra luksus-Norge og ned til Gambia, leve fullstendig på bakken, sove på ei stråmatte, spise på gulvet, dusje i ei bøtte med en kopp har vært helt utrolig, hadde ikke drømt om at den overgangen skulle være så lett, hadde ihvertfall ikke regnet med at jeg kom til å trives med å leve slik. Men å komme fra Gambia til Norge igjen, DET var verre.
Denne turen har uten tvil vert et stort vendepunkt i livet mitt, et godt vendepunkt altså. Det har vært utrolig opplevelser hver eneste
dag. Da jeg dro hadde jeg pakket bagen full, jeg ga bort alle sakene mine der nede og pakket bagen full av vesker og smykker jeg skal selge
til inntekt for Gambia samt at jeg fikk med meg alle gavene jeg fikk fra befolkningen.
Så nå sitter jeg her å har gitt bort alt jeg har, minus på kontoen, nesten ikke klær, nesten ikke sminke. Men, jeg hadde gjort det samme igjen uten å nøle. Nå jobber jeg faktisk veldig for å få gjort det samme igjen. For den følelsen man sitter igjen med etter å ha gitt det man føler for å gi, er vanskelig å beskrive med ord. Mere kommer snart, bare tankene mine får samlet seg litt.

Men jeg kan ta et lite utdrag fra dagboken jeg har hatt der nede...
7/10-07
Jeg er fortsatt i Gambia, men nå nærmer det seg dessverre hjemreise.
Det er så utrolig trist, for jeg elsker dette livet her nede. Jeg har vært litt redd for at jeg ikke har brukt tiden min riktig her, for jeg har stort sett pratet med menneskene som bor her, satt meg inn i livene deres med en god dose empati, men samtidig passet på at jeg har med en forståelse for at at disse menneskene er født, oppvokst og vandt til livet her nede. De sier alltid "we are poor, but we are happy" å det stemmer virkelig.
Men ved å prate med mennesker, å ved å leve livet her slik som de gjør det, så har jeg virkelig sett behovene her. Å det er uten tvil utdannelse..
Jeg har bestemt meg for å betale utdannelsen til 2 unge gutter (21 og 22 år).. Så har jeg tenkt litt... Hvorfor har jeg valgt ut to unge, men allikevel gamle gutter ut til å gi en utdannelse?
Det tok faktisk sin tid før jeg fant svaret, men plutselig skjønte jeg hvorfor.
Disse to guttene har livet forran seg. De brenner veldig for å få seg en utdannelse, men de har ikke resurser.
Så tenkte jeg, disse guttene blir kanskje fedre om noen år, de får seg en kone, en familie! Å ved å hjelpe en i den alderen til å få seg en utdannelse, gjør at den personen kan få seg en godt betalt jobb, slik at de selv får mulighet til å forsørge og ta vare på sine egne barn og sin egen familie. De får selv mulighet til å betale for sine barns utdannelse.
På den måten kan man da hjelpe til med å bygge opp noen gode og solide familier. Utdannelse trengs i alle aldre her nede, å det varmer meg at jeg nå får hjulpet 3 stykker til å få seg en god fremtid.
Jeg har hele tiden tenkt at det er viktig å bygge opp fra grunnen av, å etter jeg har vært her en liten stund så skjønner jeg at grunnen er ganske høyt oppe i alder. Barna også, selvsagt.. Alle trenger, absolutt alle.
I dag har jeg også besøkt ei lita jente som er veldig syk, hun trenger en mageoperasjon slik at hun får mulighet til å vokse opp.. Men hva er det som trengs til en slik livsnødvendig operasjon??? Jo, det er penger..
Så jeg betalte operasjonen for henne, nydelige lille jenta.. Så kjøpte jeg samtidig ris til familien, slik at de får en litt lettere måned enn normalt. Da jeg kom til compounden hvor denne lille jenta bor var det sorgen, da jeg dro var det jubel, ord kan ikke beskrive hvor godt det føltes..
Mange ser ut til å ha gitt opp håpet, og det gjør så fryktelig vondt å se. Jeg gråter inni meg når jeg ser alle disse fantastiske menneskene gi opp. De trenger å se at de har store muligheter til en fremtid, de fortjener en fremtid. De fortjener en sjanse til å vise for seg selv og for andre at de KAN og at de vil.
I mitt hjerte finnes det ihvertfall ingen tvil, dette er sterke mennesker, som virkelig kan. Det irriterer meg at noe så idiotisk som penger skal ødelegge for disse menneskene.. Penger.. Papir..
Det er veldig mange tanker som farer i hodet når man er i Gambia, men mest av alt så får man virkelig sett hvor verdifulle hvert eneste menneske i denne verden er, og at man må gjøre det man kan for å hjelpe hverandre, uansett hvor i verden man hører til.
Nå er det natt, jeg er trøtt, god natt!




Her bodde vi


Meg og ei nydelig lita jente i compounden vi bodde, dette var morgen på dag nr 2.


Dusjen våres...


den fungerte heeeelt supert



Lunsj, ris og fisk
Slik spiste vi, på gulvet, gjerne 5-6 stykke fra samme bolle. Ikke alltid vi hadde skje eller gaffel, men om du tar din høyre hånd å teller hvor mange bokstaver ordet skje har på engelsk, så har du en helt genial skje der.



Home sweet home.


Abdulai, en herlig liten gutt som bor i compunden.




Musa hjelper til med komfyren, dette er "broren min" hehe


Ble et herlig måltid!



Nydelig lita tulle, hun bor i samme compound som gutten min.



Dagens kokk, også samme sted som der gutten min bor



Her er gutten min, Musa heter han. Han er en nyyyydelig liten gutt, han var litt sjenert i starten, men det løsnet veldig opp etter hvert.
Han er en gutt som har litt spesielle behov, han hadde en sykdom som barn som dessverre satte sine spor. Men han gjør det bra på skolen, med litt ekstra hjelp.



Alle gleder seg til mat, samling på kjøkkenet.




Oss to.. Sukk..! Det teppet som dere ser vi sitter på, var sengen min da, hehe. Rett på gulvet. Sov som bare det hver natt.



Guttene hadde konsert for oss








Slik så matbutikkene ut da, her handlet jeg mye!


Så noen bilder av rommet våres:




Taket, hehe, det var ikke tett da. Å nå er det regntid der. Så for at vi da ikke skulle få vann over alt så satte vi bøtter, kopper og krus under slik at det ikke ble oversvømmelse.






Gutten min



Frokost!



Klær må vaskes uansett hvor i verden man er



Meg og gutten min... Og dilla... Dæven, de fløy løse rundt der!!



Fatter ikke at vi turte!








Slik lagde vi te



Musa og læreren hans



Musa og geita jeg kjøpte til han






Musa ble tryggere og tryggere på meg



Det er skikkelig artig å sitte i en bil!! Det er stort det




Her spilles det fotball, like ved der gutten min bor



Alle kom stormende mot bilen å ropte navnet mitt. Ble så sinnsykt rørt



Nyfødt gutt i compounden der gutten min bor, 1 uke gammel sånn ca. Mamman er rundt 15 år.




Bakeriet i Bacau, her dro vi innom hver natt, kjøpte rykende ferske sjokoladesnurrer og tapalapas så vi hadde noe til frokost.



Slik som de jobbet og sto på!!



Tapalapa



Meg og gutten min på stranden. Dette var første gangen han opplevde strand, det var veldig stort for han.



Gutten min



På stenene der var det skikkelig ekle klypdyr..!! FYSJ



Han som tok bildet deler ikke min bekymring når det gjelder småkryp, men ler godt av ei småbekymret frøken.




Etter vi hadde vært på stranden, så spanderte jeg mat på oss alle.
Dette var siste gangen jeg så Musa på den turen, gleder meg til å se han igjen nå. Gi han en kjempe klem!!



Jeg gikk en tur i Kathcikally, så kom jeg borti denne karen, satte meg ned å slo av en prat. Han livnærer seg med å male bilder, av voks, utrolig dyktig. Han har 3 barn, den store drømmen hans er at de skal få gå på skole, som jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe han med det! Jeg har lovet han å ta med bildene jeg tok av han neste gang jeg skal til Gambia, å det skal jeg selvsagt gjøre. Er STORT med bilder.






Her sier vi hade







Hovedgaten i Bacao (der vi bodde) rett ned et stykke her, så til høyre, så er jeg hjemme.



Taf, smykkelageren



Han som lager trommer, husker ikke navnet



En sekk med ris som jeg kjøpte til en familie



Bilturen på vei til flyplassen... Ikke heeelt happy



Alhagie, Alhagie og Mia, her venter vi på flyet




Mvh

Monica Wendelborg